Ja vi elsker

De fleste av oss kan nasjonalsangen. I alle fall første vers.
 «Ja, vi elsker dette landet …»

Christina Thingvold og Kim Stian Gjerdingen Bakke

På 17. mai reiser vi oss og synger nasjonalsangen vår sammen. I toget, i skolegården, i parken eller foran TV-en. Akkurat da er vi ett fellesskap. Stemmer i ulike toneleier, noen trygge, noen forsiktige – men sammen.

Korsang og fellessang er blant de sterkeste stemningsskaperne vi har. Sang forsterker følelser, markerer høytid, sorg og glede, og skaper tilhørighet der ord alene ikke strekker til. Derfor har sang alltid hatt en naturlig plass på grunnlovsdagen vår – vår viktigste felles merkedag.

Sangtradisjonen er en del av den kulturelle grunnmuren i Norge. Den er også nevnt som en del av samfunnets beredskap: fellesskap, motstandskraft og normalitet i urolige tider. Når mye annet vakler, samles vi – og ofte synger vi.

Samtidig står vi i et paradoks. Vi vet at mange er glade i å synge, men det synges betydelig mindre i barnehage og skole enn tidligere. Færre barn får erfaring med sang som en naturlig del av hverdagen, og vårt felles repertoar blir smalere.

Dette er alvorlig. For forskning er tydelig: Å synge sammen er bra for både fysisk og psykisk helse – gjennom hele livet. Fellessang gir tilhørighet, reduserer stress, styrker språk, hukommelse og fellesskap. Det gjelder for barn, unge, voksne og eldre.

Korsang er dessuten en av de mest tilgjengelige kulturaktivitetene vi har. Instrumentet bærer vi med oss. Likevel krever sang tid, trygghet og prioritering. Når den forsvinner fra oppvekst og utdanning, mister vi mer enn en hyggelig tradisjon – vi svekker et viktig fellesskapsverktøy.

Derfor er dette også et politisk spørsmål. Skal sang fortsatt være noe «alle kan» – ikke bare på 17. mai, men i hverdagen – må den prioriteres der fellesskap skapes: i barnehager, skoler, lokalsamfunn og eldreomsorg. Det krever tydelige rammer, kompetanse og vilje til å bruke sang aktivt – på tvers av kultur-, helse- og utdanningspolitikken.

Sang er ikke pynt. Det er et lavterskeltiltak med høy verdi – for helse, inkludering, beredskap og demokrati. Når færre arenaer gir rom for fellessang, svekker vi noe grunnleggende i samfunnsvevet vårt. Det er et ansvar vi ikke bare kan legge på frivilligheten alene.

På 17. mai synger vi frem fellesskapet vårt. Spørsmålet er om vi tar det ansvaret videre – resten av året. Hvis vi mener alvor med fellesskap, livskvalitet og motstandskraft i befolkningen, må sang få en tydeligere plass i politikken, ikke bare i festtalene.

Når vi synger «Ja, vi elsker», synger vi ikke bare om landet vårt.
Vi synger et løfte – om å ta vare på det.